Posttraumatiske stressforstyrrelser, PTSD, hos barn og ungdom 

Hendelsen må også ha utløst umiddelbare emosjonelle reaksjoner. Den som utsettes må ha reagert med å bli svært redd, ha opplevd overveldende hjelpeløshet eller skrekk/avsky.
Barn kan i stedet for reagere med å bli svært oppkavet, virke forvirret eller skremt. Hendelsens karakter og de emosjonelle reaksjonene under eller like etter hendelsen, utgjør det DSM kaller en ”stressor” (kriterie A).

Det diagnostiske systemet DSM beskriver altså tilsammen 19 kriterier som karakteriserer tilstanden posttraumatisk stressforstyrrelse, eller PTSD ( Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, DSM-IV, American Psychiatric Association, 1994).
For at diagnosen kan stilles, må følgende kriterier være tilstede hos den som er utsatt for en traumatisk hendelse: Begge A-kriteriene (stressor), minst ett kriterie for gjenopplevelse, minst 3 kriterier for unngåelse og minst to kriterier for økt fysiologisk respons. Diagnosen stilles dersom tilstanden har vart i minst en måned og har medført funksjonsnedsettelse.

Siden diagnosen mest er basert på studier hos voksne, hadde man lite kunnskap om hvordan denne definisjon på posttraumatisk stressforstyrrelse egentlig ville slå ut for barn.
Det var usikkert om barn som strevde med psykiske plager etter en traumatisk hendelse fikk diagnosen PTSD. Flere forskere har påpekt at for små barn er diagnosen problematisk (Scheeringa et al., 1995; 2003), bl.a. fordi det stilles krav til verbale uttrykk for symptomene i stor grad. For små barn blir det derfor hevdet at spørsmål om gjenopplevelse av hendelsen må erstattes av observerbare tegn gjenopplevele, slik som repeterende lek eller lek med traumatisk innhold. I tillegg kan det være problematisk å vurdere funksjonsnedsettelse hos små barn. Det er også vist at barn kan streve med enkelte posttraumatiske symptomer hyppig eller veldig intenst (for eksempel irritabilitet, sinne eller vonde drømmer) uten at kravene til diagnosen er oppfylt. Slike enkeltsymptomer kan påvirke barns daglige fungering i stor grad (Carrion et al., 2002). I klinisk vurdering av barn som har opplevd en traumatisk hendelse er det derfor god grunn til å være oppmerksom på enkeltsymptomers betydning og vurdere både hyppighet og intensitet av enkeltsymptomer.

Den store variasjonen i slike studier forklares bl.a. med bruk av ulike definisjoner for overgrepets art. Internasjonalt har kartleggingsstudier av potensielt traumatiserende hendelser i barne- og ungdomsårene i hovedsak omfattet overgrep av fysisk eller seksuell art. Ett av få unntak er Costello, Erkanli, Fairbanks og Angold (2002) som har rapportert forekomst av en rekke potensielt traumatiserende hendelser i barndommen. I Costello’s studie hadde 25% opplevd minst en traumatisk hendelse i løpet av livet og 6% hadde opplevd minst en traumatisk hendelse siste tre måneder. De hyppigst rapporterte hendelser var plutselig død av nær familie, å være vitne til en traumatisk hendelse og seksuelle overgrep. På tross av store variasjoner i estimerte prevalenstall, er det i fagfeltet en økende erkjennelse av at en vesentlig andel barn og unge utsettes for traumatiske hendelser

Mens ulykker og katastrofer rammer vilkårlig og oppstår brått og uventet, vil traumatiske hendelser som vold og overgrep kunne ramme noen grupper barn i større grad enn andre. Studier indikerer at sosioøkonomiske og sosiodemografiske faktorer kan øke risikoen for å bli utsatt for vold i parforhold (Haaland, Clausen & Schei 2005, Pape & Stefansen 2004). Barn som vokser opp i familier med sosiale- og psykososiale problemer vil derfor kunne være mer utsatt for vold selv og være vitner til vold mot andre.

Å bli utsatt for vold eller oppleve at andre utsettes, synes også å representere en vesentlig risiko for utvikling av PTSD (Black, Harris-Hendriks & Kaplan, 1992; Kilpatrick, et al., 2003), mens få studier har kartlagt sammenhenger mellom voldsutsatthet og andre reaksjoner hos barnet. Barn kan også utvikle alvorlige posttraumatiske stressreaksjoner etter ulykker (Yule & Williams, 1990). De senere årene er dette også bekreftet i studier av barn etter trafikkulykker (Dyb, et al., 2003; Stallard, et al., 1998).

Flere ulike typer traumatiske opplevelser kan føre til betydelig økt risiko for utvikling av psykopatologi hos barnet (Abram, et al., 2004; Dube, 2003). Andre forhold ved barnet som tidlig tilknytning, intelligens, mestring og kompetanse, sosiale ferdigheter, opplevelse av sammenheng, familieforhold og kvaliteten på barnets nære relasjoner (Heyerdal, 2001) kan ha betydning for hvordan barnet opplever og mestrer traumatiske hendelser. God foreldreomsorg kan også være en buffer mot sykdomsutvikling (Ghazinour, Richter, Emami & Eisemann, 2003), mens barn med foreldre som overveldes av egne emosjonelle reaksjoner kan ha økt risiko for negativ helseutvikling (Fairbrother, Stuber, Galea, Fleischman & Pfefferbaum, 2003).

Som for voksne, er PTSD hos barn en tilstand med høy komorbiditet, og er svært ofte assosiert med angst- og depressive tilstander (Ackerman, 1998; Famularo, 1996; Goenjian, 2001; Lipschitz, 1999). I tillegg er det vist at barn med PTSD har økt grad av ulike typer atferdsvansker (Saigh, 2002). Traumatiske hendelser kan derfor få svært uheldige konsekvenser for barn i en sårbar fase av livet.

I tillegg kan seksuelle overgrep mot barn og livstruende sykdommer initiere PTSD hos foreldre. Studier har vist at seksuelle overgrep mot barn begått av personer utenfor familien, kan føre til at foreldre utvikler PTSD som reaksjon på barnets traume (Dyb, Holen, Steinberg, Rodriguez & Pynoos, 2003; Manion, et al., 1996; Timmons-Mitchell, Chandler-Holtz & Semple, 1996). Tilsvarende funn er gjort i studier av foreldre til barn og ungdommer med livstruende sykdommer (Kazak, et al., 2004).