Det er vanskelig å identifisere typiske trekk ved skadevirkninger etter seksuelle overgrep fra symptomer barn som har vært utsatt for andre traumatiske påkjenninger kan utvise. Barn er spesielt sårbare når de utsettes for seksuelle overgrep, fordi tidlige erfaringer i barnets liv danner grunnlag for hvordan barnet senere oppfatter seg selv, forholder seg til andre mennesker og forstår omverdenen. Slik kan seksuelle overgrep mot barn føre til skadevirkninger utover de umiddelbare negative opplevelsene barnet erfarer, og få alvorlige følger også i voksen alder (Swanston, Plunkett, Toole, Shrimpton, Parkinson, Oates, 2003).
Korttidseffekter forbindes gjerne med symptomer og atferdsproblemer som viser seg i løpet av to år etter det siste overgrepet har funnet sted. Langtidseffekter kan forstås ut fra studier av voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn (Svedin, 2000).
Identifisere skadevirkninger
Det viser seg at det er vanskelig å skille både negative tidlige effekter, og negative langtidseffekter av seksuelle overgrep mot barn, fra konsekvenser av andre stressfylte og traumatiske hendelser barn kan være utsatt for (Andrews, 1995, 1998). Bekymringsfull seksuell atferd er atferdstrekk som oftest refereres som konsekvens av seksuelle overgrep i barndommen (Beitchman, Zucker, Hood, DaCosta & Akman, 1991; Browne & Finkelhor, 1986b, Green, 1993, Kendall-Tacket, Williams & Finkelhor, 1993). Mange typer seksuell atferd er imidlertid vanlig hos barn, både blant gutter og jenter.
Det er vesentlig å lytte til barnet, og ta barnets egen oppfattelse og forståelse av hendelsen i betraktning, for å kunne forklare de ulike symptomene barn rapporterer etter overgrep (Brown & Kolko, 1999; Feiring, Taska, & Liwis, 1998; Runyon & Kenny, 2002). Det er også nødvendig å vurdere demografiske og kulturelle faktorer for å forstå konsekvenser av seksuelle overgrep (Deblinger & Runyon, 2005).
Forhold ved overgrepssituasjonen
3 forhold ved overgrepssituasjonen kan danne grunnlag for å si noe om alvoret ved handlingen og dermed gi forståelse for i hvilken grad barnet blir skadet på kort og lengre sikt:
- For det første er det forhold ved barnet, som barnets kjønn, alder, når overgrep startet og sluttet, og om barnet har et nært forhold til overgriperen eller ei.
- For det andre er det forhold ved selve overgrepet; hvor lenge overgrepet har foregått, alvoret ved handlingen som om det ble benyttet tvang, om barnet ble fysisk skadet og om overgrepet ble opplevd som smertefullt eller skremmende.
- For det tredje er det forhold i familien, særlig om barnet har blitt beskyttet, lyttet til og trodd da overgrepet ble oppdaget (Quas, Goodman & Jones, 2003; Friedrich, 1990).
Hvis barnet i tidlig alder blir utsatt for gjentatte overgrep av en forelder eller en annen omsorgsperson, er det grunn til å anta at overgrepene gir alvorlige skader. Både norsk og internasjonal forskning viser at jenter er betydelig mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter.
Symptomer
Tegn på skadevirkninger på kort sikt kan være angsttilstander (uro, redsel), mareritt, oppmerksomhets og konsentrasjonsproblemer, fobier, PTSD, dissosiative reaksjoner, depresjon, lav selvfølelse, selvmordsatferd, seksuelle atferdsforstyrrelser (Green, 1993; Friedrich, Fisher, Dittner, Acton, Berliner, Butler, 2001; Koverola, Pound, Heger & Lytle, 1993).
Skyldfølelse, selvbebreidelse, sosial isolasjon, kriminalitet, rusavhengighet, seksuell problematikk og utsatthet for gjentatte overgrep er symptomer som i tillegg vanligvis blir beskrevet som langtidsvirkninger (Alexander, 1992; Beitchman, Zucker, Hood, DaCosta, Akman & Cassavia, 1992; Browne og Finkelhor, 1986; Finkelhor, 1990; Finkelhor & Browne, 1985; Feiring, Taska & Lewis, 1998; Feiring, Taska & Chen, 2002).
Kjønnsforskjeller
Relativt lite oppmerksomhet er rettet mot kjønnsforskjeller når det gjelder senvirkninger av seksuelle overgrep i barndommen (Walker, Carey, Mohr, Stein & Seedat, 2004). Dette kan blant annet komme av at forskningen i større grad har fokusert på seksuelle overgrep mot jenter og kvinner, men også av at gutter i mindre grad forteller om seksuelle overgrep (Finkelhor et al., 1990), og at man undervurderer alvoret i seksuelle overgrep mot gutter.
Noen forskere finner at jenter viser mer innadvent atferd som depresjon, angst, PTSD og selvmordsatferd (Feiring, Taska & Lewis, 1999; Friedrich, 1988), mens gutter viser utagerende atferd som opposisjon, aggresjon, impulsivitet og rusavhengighet (Green, 1988; Kendall-Tackett et al., 1993).
Kavanaugh (2003) studerte skadevirkninger på førskolebarn. Hun finner ingen kjønnsforskjell i symptombildet, og viser til at innadvent atferd er hyppigere registrert enn utagerende atferd hos både gutter og jenter.
Det er vanskelig å oppdage at barnet har vært utsatt
Seksuelle overgrep mot barn er av ulike grunner vanskelig å oppdage. En av grunnene er at mange barn som har vært utsatt for slike overgrep ikke viser psykiatriske, psykologiske eller sosiale symptomer. Blant annet fant Tong, Oates & McDowell (1987) at hele 36 % av de seksuelt misbrukte barna i deres undersøkelse ikke viste symptomer i følge standardiserte diagnostiske mål (Child Behavior Checklist). Disse barna blir beskrevet som spesielt motstandsdyktige (Feiring, et al. 2002; Kendall-Tackett, Williams & Finkelhor, 1993).
Det er viktig å identifisere faktorer som støtter slik motstandsdyktighet for å kunne oppdage og forstå skadevirkninger seksuelle overgrep kan føre til.
Friedrich (1990) beskriver hvordan samspill mellom barnet og omgivelsene innvirker, og gir ulike forløp. I dette ligger de totale utviklingsbetingelsene i barnets oppvekstmiljø. Barnets generelle utvikling og modning, andre livserfaringer og hvordan det generelt mestrer sine erfaringer spiller inn. Likeså er forhold som familiefunksjon, hvordan familiemedlemmene generelt reagerer på stress, og nettverk ellers, som venner og skole, viktige faktorer som påvirker barnets totale utvikling.
Som vi ser kan barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep få et sammensatt og utydelig symptombilde. Seksuelle overgrep pågår ofte sammen med andre negative familiefaktorer som fysiske overgrep og omsorgssvikt. Det er viktig å ikke trekke konklusjoner fra observasjoner av enkeltsymptomer (Sbraga & O’Donohue, 2003; Wolfe & Legate, 2003).
Det er nødvendig å ha god generell kunnskap om barns utvikling, og å kunne skille mellom vanlige og svært uvanlige atferdstrekk, for å fange opp barn som det er grunn til å bekymre seg for.
Referanser
Alexander, P. (1992). Introduction to the special section on adult survivors of childhood sexual abuse. Clinical Psychology , 60, 165-166.
Andrews, B. (1995). Bodily shame as a mediator between abusive experiences and depression. Journal of Abnonomal Psychology, 104, 277-285.
Andrews, B. (1998). Shame and childhood abuse. In P. Gilbert & B. Andrews (Eds.), Interpersonal behavior, psychopathology, and culture (pp176-190). New York: Oxford University Press.
Beitchman, J. H., Zucker, K. J., Hood, J. E., DaCosta, G. A., & Akman, D. (1991). A review of the short-time effects of child sexual abuse. Child Abuse & Neglect, 15(4), 537-556.
Beitchman, J., Zucker, K., Hood, J., DaCosta G. A., & Akman, D., Cassavia, E. (1992). A review of the long-term effects of child sexual abuse. Child Abuse & Neglect, 16, 101-118.
Brown, E., & Kolko, D. (1999). Child victims’ attributions about being physically abused: An examination of factors associated with symptom severity. Journal of Abnormal Child Psychology, 27, 311-322.
Browne, A., & Finkelhor, D. (1986b). Impact of Child Sexual Abuse: A Review of the Research. Psychological Bulletin, 99, 66-77.
Deblinger, E., & Runyon, M. K. (2005). Understanding and treating feelings of shame in children who have experienced maltreatment. Child Maltreatment, 10, 364-376.
Feiring, C., Taska, L. S., & Chen, K. (2002). Trying to understand why horrible things happen: Attribution, shame, and symptom development following sexual abuse. Child maltreatment, 7, 26-41.
Feiring, C., Taska, L., & Lewis, M. (1999). Age and gender differences in children’s and adolescent’s adaption to sexual abuse. Child Abuse and Neglect, 23, 115-128.
Feiring, C., Taska, L. S., & Lewis, M. (1998). The role of shame and attributional style in children’s and adolescents’ adaption to sexual abuse. Child Maltreatment, 3, 129-142.
Finkelhor, D. (1990). Early and long-term effects of child sexual abuse: An update. Professional Psychology: Research and Practice, 21, 325-330.
Finkelhor, D., & Browne, A. (1985). The traumatic impact of child sexual abuse: A conceptualization. American Journal of Orthopsychiatry, 55, 530-541.
Friedrich, W. N. (1990). Psychoterapy of sexually abused children and their families. New York: Norton & Company.
Friedrich, W. N. (1988). Behavioral problems in sexually abused children: An adaptional perspective. In: G. E. Wyatt & G. J. Powell (Eds.), Lasting effects of child sexual abuse (pp. 171-191). Newbury Park, CA: Sage
Friedrich, W. N., Fisher, J. L., Dittner, C. A., Acton, R., Berliner, L., Butler, J., et al. (2001). Child sexual behaviour inventory: Normative, psychiatric, and sexual abuse comparisons. Child Maltreatment, 6, 37-49.
Green, A. H. (1993). Child sexual abuse: Immediate and long-term effects and intervention. Journal of American Academy in Child and Adolescent Psychiatry, 32, 890-902.
Green, A. H. (1988). Child maltreatment and its victims: a comparison of physical and sexual abuse. Psychiatric Clinics of North America, 11, 591-610.
Kavanaugh, A. L. (2002). Behavioural sequelae that differentiate sexually abused from nonabused preschool children. Dissertation Abstracts International, 63(12), 6097B.(UMI No. 3076221)
Kessler, R. C., Sonnega, A., Bromet, E., Huges, M., Nelson, C. B. (1995). Posttraumatic stress disorder in the National Comorbidity Survey. Archives of general psychiatry 52, 1048-1058.
Koverola, C., Pound, J., Heger, A., & Lytle, C. (1993). Relationship of child sexual abuse to depression. Child Abuse & Neglect, 17, 393-400.
Quas, J. A., Goodman, G. S., & Jones, D. P. H. (2003). Predictors of attribuions of self-blame and internalizing behaviour problems in sexually abused children. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 44(5), 723-736.
Runyon, M. K., & Kenny, M. (2002). Relationship of attributional atyle, depression, and post-trauma distress among children who suffered physical or sexual abuse. Child Maltreatment, 7, 254-264.
Sbraga, T. P., & O’Donohue, W. (2003). Post hoc reasoning in possible cases of child sexual abuse: Symtoms of inconclusive origins. Clinical Psychology: Science and Practice, 10, 320-334.
Svedin, C. G. (2000). Sexuella õvergrepp mot barn. Upptãkt och konsekvenser. (Expertrapport 2000-36-004). Stockholm: Sosialstyrelsen.
Swanston, H. Y., Plunkett, A. M., O’Toole, B. I., Shrimpton, S., Parkinson, P. N., & Oates, R. K. (2003). Nine years after child sexual abuse. Child Abuse & Neglect, 27, 967-984.
Tong, L., Oates, K., & McDowell, M. (1987). Personality development following sexual abuse. Child Abuse & Neglect, 11, 371-383.
Walker, J. L., Carey, P. D., Mohr, N., Stein, D. J., & Seedat, S. (2004). Gender differences in the prevalence of childhood sexual abuse and in the development of pedriatic PTSD. Archivs of Woman’s Mental Health, 7, 111-121.
Wolfe, D. A., & Legate, B. L. (2004). Expert opinion on child sexual abuse: Separating myths from reality. Chilnicial Psychology: Science and Practice, 10, 339-343.