Terapi og behandlingsformer
Det brukes mange ulike terapiformer for å hjelpe barn med ettervirkninger av vold eller seksuelle overgrep. Dette inkluderer individualterapi, familieterapi og gruppeterapi. Terapiteknikkene som benyttes er hentet fra et vidt spekter av psykologiske teorier, så som psykodynamisk teori, atferdsteori, kognitiv teori, innsiktsorienterte teorier, og strukturerte og strategiske teorier innen familieterapi. Uansett teoretisk orientering må ethvert hjelpetiltak ta hensyn til omstendighetene rundt overgrepene, barnets utviklingshistorie, kjennetegn ved familien, og den sosiale og kulturelle kontekst barnet og hendelsene inngår i.
Når det gjelder hvilken behandlingsform som er mest virksomt for barn som har vært utsatt for traumer slik som vold og seksuelle overgrep, så finnes det dessverre få kontrollerte studier vi kan vise til (Cohen et al., 2000; Cohen et al., 2006b; Stallard, 2006). Av de studiene som er gjennomført er det imidlertid traumefokusert kognitiv atferdsterapi som har vist best effekt (Saunders et al. 2004).
I de anbefalte retningslinjene fra den Amerikanske psykologforening fremheves at behandling av traumatiserte barn bør inkludere følgende: direkte arbeid med symptomer og stressmestring, utforskning av traumet, identifisering og korrigering av uhensiktsmessige følelser og tanker, i tillegg til at omsorgspersoner involveres i behandlingen (Cohen, 1998).
Betydning av stressmestring og reduksjon av syptomer
Mange barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep utvikler posttraumatiske stress reaksjoner. Symptomene som ofte viser seg etter slike traumatiske hendelser og som knytter seg til PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) er:
- gjenopplevelse
- unngåelse / nummenhet
- økt fysiologisk aktivering
Gjenopplevelse omfatter bl a påtrengende minner, repetisjonslek, tilbakevendende drømmer og ubehag eller kroppslig uro i situasjoner som minner om hendelsen.
unngåelse / nummenhet omfatter bl. a. unngåelse av tanker, følelser, aktiviteter, mennesker eller steder som vekker minner; minsket interesse for viktige aktiviteter; følelse av avstand eller distanse til andre; forkortet fremtidsperspektiv.
økt fysiologisk aktivering omfatter bl. a. søvnproblemer, irritasjon, sinne, konsentrasjonsvansker, hyperårvåkenhet, overfølsomhet på overraskende stimuli. Disse symptomene kan føre til betydelige plager og påvirke barnets utviklingsmuligheter. En viktig del av behandlingen vil være å jobbe direkte med å redusere disse symptomene. Fysiologisk er kroppen ofte i en tilstand preget av hyperaktivering. Alt som minner om den traumatiske opplevelsen vil kunne vekke angstsymptomer. Det er derfor viktig å lære barnet å håndtere stress slik at barnet gradvis kan venne seg til minnene. Dette kan gjøres ved å lære barnet pusteøvelser og muskelavslappingsteknikker.
Betydning av å snakke om traumet
Det må legges til rette for at barn får snakket om det som hendte. Flere studier har dokumentert betydningen av at barnet blir snakket med, og at barnets opplevelser blir tatt på alvor og forstått av omsorgspersoner (Jensen et al., 2005; Lawson & Chaffin, 1992; Mossige
et al., 2005; Rosenthal
et al., 2003).
Å hjelpe barnet med å utvikle en hensiktsmessig narrativ eller historie om det som hendte vil være en sentral del av det terapeutiske forløp. Fra utviklingspsykologisk teori og forskning vet vi at barns narrativer har mange viktige utviklingspsykologiske funksjoner som å gi mening til en hendelse, bidra til bearbeiding av opplevelser, bidra til selvforståelse og identitetsutvikling (Fivush et al., 2003; Miller, 1994).
Fortellingen om overgrepene hjelper barnet å få frem sine kognitive vurderinger av hendelsen, og bidrar til å formidle barnets mestringsstrategier. Ved at traumenarrativen formuleres og gjentas i trygge omgivelser, vil barnet gradvis lære seg å tåle å bli minnet om traumet. Dette bidrar til å redusere unngåelses symptomer og hyperaktivering (Cohen et al., 2006a).
Alle disse områdene ansees som sentrale i det terapeutiske arbeidet (Salmon & Bryant, 2002).
Betydningen av affektregulering og kognitiv bearbeiding
Det kan være viktig for terapeuten å arbeide med de følelsesmessige reaksjonene barnet har til de traumatiske opplevelsene i tillegg til å kartlegge dysfunksjonelle tanker barnet har om det som har skjedd. Et barn utsatt for seksuelle overgrep kan for eksempel ha feilaktige oppfatninger av hvem sin skyld det er at overgrepene skjedde, eller barnet kan tenke at det er ødelagt på forskjellige måter. Gjennom at barnet forteller kan terapeuten få tak i disse oppfatningene og bidra til å snu negative oppfatninger som på sikt kan ramme barnets selvfølelse og identitetsutvikling.
Betydning av foreldredeltagelse
Foreldre bør få hjelp til å forholde seg til overveldende tanker og følelser de kan ha om overgrepene barnet har vært utsatt for. Det viktig å lære foreldrene ferdigheter som kan hjelpe dem med å forholde seg adekvat til barnas avsløringer og barnets symptomer. For barnets utvikling er det av betydning at de voksne tror på det, og støtter og bekrefter dets opplevelser. Studier på seksuelle overgrep har vist gjentatte ganger at den viktigste faktor for barnas senere tilpasning er støtten de får fra sine foreldre og andre omsorgsgivere (Cohen & Mannarino, 2000; Elliott & Carnes, 2001; Everson et al., 1990; Lawson & Chaffin, 1992).
De fleste behandlinger vil som regel både forholde seg til og utforske den traumatiske hendelsen (hva som hendte og hvordan barnet forstår det som hendte), de konkrete symptomene barnet strever med, og hvordan hendelsen har virket inn på barnets relasjoner til andre. Behandlingsstudier viser at med hjelp og støtte fra omsorgsfulle voksne og gode psykologiske intervensjoner vil mange barn som har blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep klare seg bra.
Referanser
Cohen, J. A. (1998). Practice parameters for the assessment and treatment of children and adolescents with posttraumatic stress disorder.
Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry., 39(9), 997-1001.
Cohen, J. A., Berliner, L., & Mannarino, A. (2000). Treating traumatized children. A research review and synthesis.
Trauma, Violence & Abuse., 1(1), 29-46.
Cohen, J. A., Mannarino, A., & Deblinger, E. (2006a).
Treating trauma and traumatic grief in children and adolescents. New York: The Guilford Press.
Cohen, J. A., & Mannarino, A. P. (2000). Predictors of treatment outcome in sexually abused children.
Child Abuse & Neglect, 24(7), 983
Cohen, J. A., Mannarino, A. P., Murray, L. K., & Igelman, R. (2006b). Psychosocial interventions for maltreated and violence-exposed children.
Journal of Social Issues, 62(4), 737-766.
Elliott, A. N., & Carnes, C. N. (2001). Reactions of nonoffending parents to the sexual abuse of their child: A review of the literature.
Child maltreatment, 6(4), 314.
Everson, M. D., Hunter, W. M., Runyon, D. K., Edelsohn, G. A., & et al. (1990). Maternal support following disclosure of incest.
Annual Progress in Child Psychiatry & Child Development 292-306.
Fivush, R., Hazzard, A., Sales, J. M., Sarfati, D., & Brown, T. (2003). Creating coherence out of chaos? Children's narratives of emotionally positive and negative events.
Applied Cognitive Psychology, 17(1), 1-19.
Jensen, T. K., Gulbrandsen, W., Mossige, S., Reichelt, S., & Tjersland, O. A. (2005). Reporting possible sexual abuse: A qualitative study on children's perspectives and the context for disclosure.
Child Abuse & Neglect, 29(12), 1395-1413.
Lawson, L., & Chaffin, M. (1992). False negatives in sexual abuse disclosure interviews: Incidence and influence of caretaker's belief in abuse in cases of accidental abuse discovery by diagnosis of std.
Journal of Interpersonal Violence, 7(4), 532-542.
Miller, P. J. (1994). Narrative practices: Their role in socialisation and self-construction. In U. Neisser & R. Fivush (Eds.), In:
The remembering self: Construction and accuracy in the self-narrative (pp. 158-179). Cambridge: Cambridge University Press.
Mossige, S., Jensen, T. K., Gulbrandsen, W., Reichelt, S., & Tjersland, O. A. (2005). Children's narratives of sexual abuse: What characterizes them and how do they contribute to meaning-making?
Narrative Inquiry, 15(2), 377-404.
Pine. (2002). Trauma in children and adolescents: Risk and treatment of psychiatric sequelae.
Biological psychiatry, 51(7), 519.
Rosenthal, S., Feiring, C., & Taska, L. (2003). Emotional support and adjustment over a year's time following sexual abuse discovery.
Child Abuse & Neglect, 27, 641-661.
Saunders, B. E., Berliner, L., & Hanson, R. F. (2004).
Child physical and sexual abuse: Guidelines for treatment (revised report: April 26, 2004). Charleston, SC: National Crime Victims Research and Treatment Center.
http://www.musc.edu/cvc/.
Stallard, P. (2006). Psychological interventions for post-traumatic reactions in children and young people: A review of randomised controlled trials.
Clinical Psychology Review, 26, 895-911.