Varige psykiske skader etter krigshendelser i barndommen. En utredning foretatt av en ekspertgruppe oppnevnt av NAV 

oppsummering
Med den avgjørende betydning barndommen har for utviklingen av den psykiske helse, er det ikke overraskende at forskningen viser at en lang rekke voksenpsykiatriske lidelser kan ha alvorlige krigspåkjenninger i barndommen som en mer eller mindre avgjørende årsak. Forskningen viser at det først og fremst er posttraumatiske stresslidelser og psykiatriske syndromer der posttraumatisk stressymptomatologi inngår som et vesentlig element, som er klassiske følgetilstander av alvorlige krigspåkjenninger. Personlighetsutviklingen forstyrres med en økt psykisk sårbarhet til følge som eventuelt først slår ut i voksen alder. Der slik psykisk skade kan påvises gjennom grundig klinisk psykiatrisk vurdering og en krigsrelatert hendelse som tilfredsstiller belastningskriteriet for diagnosen PTSD kan dokumenteres, er det mulig med rimelig grad av sikkerhet å fastslå at det er en årsakssammenheng der ikke andre åpenbare årsaker kan påvises. Der krigshendelsen rammet en gruppe noenlunde likt i forhold til alvorlighetsgrad vil det være mulig å gjøre gruppebetraktninger gjeldende, dvs. at en form for presumsjon om årsakssammenheng kan legges til grunn.

Når det gjelder psykiske lidelser utenom det posttraumatiske stresspektrum som former for rusmiddelmisbruk, psykoser, personlighetsforstyrrelser, depresjoner, angstlidelser i sin alminnelighet uten islett av PTSD-relatert symptomatologi, vil presumsjonsbetraktninger vanskelig kunne gjøres gjeldende. Ved slike tilstander kan bare nærmere grundig individuell psykiatrisk vurdering avgjøre graden av årsakssammenheng mellom krigspåkjenningen og den endelige psykiske lidelsen. Forskningen indikerer at det også kan være risiko for økt legemlig sykelighet, men disse er uspesifikke og kriteriene for å fastslå en årsakssammenheng med krigspåkjenningene er ennå usikre.

anbefalinger
Utvalget mener på grunnlag av det innsamlede datamaterialet at det er argumenter for at presumsjon som prinsipp for årsaksvurdering kan innføres der det dreier seg om spesielt alvorlige og enhetlige gruppepåkjenninger og de krigsrelaterte psykiske skadene er spesifikke. Konkret dreier dette seg om skolebarna på Holen skole som ble direkte rammet av bombingen og som i voksen alder har fått påvist en psykisk skade/lidelse forenlig med posttraumatisk stresslidelse eller innen det posttraumatiske stresspektrum. Med dette menes et symptombilde hovedsakelig eller delvis preget av posttraumatisk angst (altså der en full eller delvis PTSD er til stede). Andre barn i Laksevåg og i Norge for øvrig som ble direkte rammet av bombing på samme måte som barna på Holen skole, vil også kunne bedømmes etter en slik presumsjon.

Mht. huleboerbarna i Finnmark har ekspertgruppen kommet til at påkjenningene var for forskjellige til at en felles gruppebasert vurdering kan legges til grunn. For grupper av disse med spesielt alvorlige påkjenninger og med de påregnelige følgetilstandene, vil imidlertid et presumsjonsprinsipp kunne legges til grunn. I øvrig må det foretas en individuell vurdering av krigspåkjenningen og den eventuelt varige psykiske skade.