Hovedproblemstillingene er:
- hvem som er brukergruppene
- om det er aktuelt å utvide disse
- på hvilken måte sentrene imøtekommer spesielt sårbare grupper
- hvilken kompetanse som er og bør finnes på sentrene
- hvordan denne kan utvikles og sikres.
Videre rettes fokus mot bemanningen av krisesentrene og sentrenes fysiske og geografiske tilgjengelighet.
Datagrunnlaget
Utredningen er i hovedsak basert på en spørreskjemaundersøkelse til daglige ledere ved 51 krisesentre høsten 2007. I tillegg er det benyttet data fra en spørreskjemaundersøkelse om krisesentrenes tilgjengelighet fra 2006 og resultatene fra en upublisert undersøkelse om avviste ved krisesentrene fra 2005.
Krisesentrenes brukergrupper
Krisesentrene er primært et tilbud til voldsutsatte kvinner og deres barn. 7 sentre har menn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner som målgruppe, men mottar i hovedsak disse som dagbrukere.
Krisesentrene har brukere med særskilte behov, slik som barn og unge, kvinner med nedsatt funksjonsevne og kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Disse har behov for spesielle tilpasninger mht. fysisk tilrettelegging, bemanning, kompetanse og konkrete tiltak.
Kun halvparten av krisesentrene har egne ansatte med særskilt kompetanse om barn i krise, og kun en fjerdedel har ansatte med (varierende) kunnskap om kvinner med nedsatt funksjonsevne.
Det er behov for et økt fokus på tiltak for barn og unge, og for kvinner med nedsatt funksjonsevne. I tillegg er det stort behov for kunnskap om kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn og for tolketjenester, nettverksgrupper, bruk av «kulturformidlere», samt informasjon og markedsføring på flere språk.
Krisesentrenes kompetanse
To tredjedeler av de daglige lederne har utdanning på universitets- eller høgskolenivå, men bare halvparten har utdanning innen relevante fagområder, som sosial- eller helsefaglig utdanning, pedagogisk utdanning eller relevante universitetsfag. Av de øvrige med høyere utdanning, hadde mange utdanning innen økonomi, administrasjon og ledelse. Krisesentrene har lenge etterspurt kompetanseutvikling rettet mot egen virksomhet.
Anbefalinger
NKVTS har følgende anbefalinger i forbindelse med utviklingen av krisesentrene:
- Utformingen av krisesentertilbudet bør ligge nært opp mot dagens konsept med direkte telefonkontakt, tilbud om rådgivning og muligheter for overnatting uten henvisning fra andre tjenester. Sentrene skal ikke være et behandlingstilbud ut over den gruppevirksomheten mange sentre har i dag, men formidle kontakt til tjenester i det offentlige hjelpeapparatet. I tillegg skal krisesentrene følge opp brukere med samtaler og hjelp i reetableringsfasen og spre kunnskap om problemfeltet, vold i nære relasjoner.
- I fastsettelse av en bemanningsnorm for krisesentrene bør det tas utgangspunkt i en minstenorm på fire årsverk, som betyr at sentrene kan være døgnåpne. En slik minstebemanning vil kunne ta imot og følge opp 15 voksne beboere og deres barn og gi bistand til minst like mange dagbrukere. Bemanningen økes parallelt med økningen i antall brukere. Det må samtidig tas hensyn til innslaget av brukere med særlige behov, tilgjengeligheten til omliggende tjenester og at en viss andel av arbeidstiden settes av til kompetanseutvikling. Et negativt aspekt ved en så liten bemanning som fire årsverk er at for å kunne holde døgnåpent, må stillingshjemlene fylles med personer i deltidsstillinger.
- Det bør foretas en klarere differensiering og mer helhetlig organisering av sentrene i den enkelte region, med de største sentrene som «fullfunksjonssentre» som tilfredsstiller alle krav med hensyn til tilbud og kompetanse, med fullgod oppfølging, også for brukere med spesielle behov og lange opphold. De mindre sentrene kan være tilknyttet disse, enten som lokale «satellitter» eller i løsere samarbeidsnettverk.
- NKVTS anbefaler en fortsatt oppgradering av krisesentrenes fysiske rammer for barn og unge og for en større oppgradering for kvinner med nedsatt funksjonsevne, slik at minst ett krisesenter i hvert fylke er fysisk